«Hva er en helt?» av Isa 17 år

  • 07.03.2017 kl. 13:33

Her om dagen fant jeg igjen en tekst jeg skrev mitt andre år på videregående. Oppgaven skrev jeg til en kortsvarsoppgave til tentamen i norsk, med et langt mer poetisk preg enn jeg tillater meg å bruke den dag i dag. Selv om skrivestil og meninger er noe annerledes, og tekster med poetiske virkemidler den dag i dag, er nærmest kuttet ut, velger jeg å poste teksten. Uredigert og rett fra Word. For det er nettopp det denne teksten handler om. Den handler om hvordan vi (jeg) forandrer oss (meg) med årene og plutselig endrer meningene til det omvendte.

«Hva er en helt?»
15.10.2014

Hva er en helt? Før var din største helt kanskje storebror eller idrettsstjerna som preget alle avisforsider til stadighet. Helten var et forbilde, og man ville gjerne være mest mulig lik sin egen helt. Hva er annerledes? Er helten en annen nå? Har kriteriene for heltebegrepet forandret seg?

Da vi var mindre var helten kanskje storebror, kanskje var det den mest populære i skolegården, eller kanskje var det popartisten med hitlåten som jevnlig gikk på radio. Helten inspirerte oss til mye, til og med som barn. Ved en vanskelig avgjørelse, som for eksempel å navngi den nye katten, ville jeg søke råd hos min egen helt. Dermed ble kattens navn Britney.

I tøffe tider tenkte man kanskje «hva ville min helt gjort?», «hva skal jeg gjøre for å lykkes slik min helt gjorde?».

Senere ble mamma og pappa mye teitere og egnet seg ikke som helter overhodet. Alle hjemme ble så rare og dumme, og alt de gjorde var bare for å irritere meg. Samtidig ble jeg eldre og kulere og det var det ingen av de hjemme som skjønte. Som 14-åring ble helten en helt annen og Miley Cyrus var desidert mye kulere enn både mamma, pappa og storebror til sammen.

Nå er saken en annen. Det viste seg at mamma og pappa ikke var så teite likevel. Jeg ble eldre, men om jeg selv var spesielt kul den gang, det er en annen sak.

En helt er den man får inspirasjon, motivasjon og glede av. Helten inspirerer til å ta sjanser og motiverer deg til å stå på. For hvor ville helten ellers vært i dag, hvis ikke stå-på-viljen hadde vært der, hadde heller ikke suksessen blitt så stor. For noe riktig må man ha gjort, når man blir noens helt.


Isa 10 år versus Isa 17 år 


 

«alt går bra til slutt»

  • 17.02.2017 kl. 21:12

Jeg skjønner ikke hvorfor folk er så voldsomt ømfintlige for virkeligheten. Senest i går fikk jeg nærmest en ørefik gjennom tastaturet fordi jeg ikke innehar evne til å uttrykke meg som trist eller kjærlig på en klissete måte (det er i alle fall hva jeg kaller det) og gir tydelig uttrykk for det. Jeg vet ikke med dere, men jeg tar ikke folk seriøst hvis det blir for mye kliss. Som når noen sier at dårlige ting skjer fordi vi alle har en skjebne, og at vi eksisterer og er den vi er av en grunn. Den eneste åpenbare grunnen til vår egen eksistens er at spermien nådde livmoren, og personligheten vår er et resultat av miljøet vi vokste opp i. Så enkelt som det.

«Alt går bra til slutt», sier folk til stadighet, og jeg kan forstå at folk ser på det som unødvendig for meg å påpeke at det aldeles ikke er slik, men dem om det. For det er jo langt i fra alt som ender godt. Det er ikke pessimisme å understreke at det ikke går bra med alt og alle til slutt, det gjør bare at det er lettere å takle nederlag og urettferdige ting når de faktisk skjer. Jeg tenker at om du har mulighet til å påvirke resultatet så gjør du det, men hvis det ikke er noe du kan gjøre så er det bare å akseptere at det kan gå begge veier. Hvorfor overbevise seg selv om noe annet?

Følgende setning hørte jeg i en serie jeg så på tidligere: «det er meningen at livet blir litt mer dritt og kjedelig når man blir eldre så det ikke er så skuffende å dø». Den setningen synes jeg var ganske så fiffig, for det ligger jo mye i det. En humoristisk måte å tenke på det at vi alle vil forfalle og visne etterhvert. Ikke bare utenpå, men inni. Jeg synes ikke det er så trist, og jeg er ikke redd for å dø. Vi har jo alle bare et liv, og selv om jeg til tider stresser med alt jeg vil gjøre, tror jeg det vil gjøre meg bedre å fokusere på nåtiden enn å drømme om fremtiden.

Jeg tror ikke jeg skal betegne meg selv som pessimist lenger, men realist. For det er jo det jeg er. Jeg mestrer jo ting til stadighet, og vet jo på forhånd at det mest sannsynlig kommer til å gå bra, men jeg forteller også meg selv at det kan hende jeg mislykkes. Det gjør det lettere å feile. Jeg anbefaler alle å bli realister. Livet byr på færre skuffelser når man ikke setter standarden så høyt.


Se bare hvor glad jeg blir for en flaske cola. #realist

«Jeg nekter å sitte stille og se på at historien nok en gang gjentar seg»

  • 12.02.2017 kl. 00:27

Hvis dere ikke allerede har gjort det, anbefaler jeg dere å lese denne artikkelen på Aftenpostens Si;D-spalte. Aldri før har jeg hatt så lyst til å bli lærer. Ikke tror jeg at jeg kommer til å bli det (til tross for at ALLE i familien og slekta mi er det), men jeg kan skjønne hvorfor de ville bli det. Å være lærer må da være verdens viktigste jobb. Hva hadde vel skjedd om vi ikke hadde lært historien, vitenskapen og språket videre? Da hadde vi rykket tilbake til start for hver generasjon.

I dagens samfunn skulle man kanskje tro at det er mangel på kunnskap som resulterte i at en trump sitter i hele verdens sjåførsete og styrer oss mot verdens ende. Man skal ikke lenger tilbake enn førtitallet for å se hva det endte med da en mann med svært like holdninger og lovnader om revolusjon, ville ha verdensherredømme. Hvis det skulle være noen av dere som leser dette som er uenige i at jeg drar paralleller mellom de to, kan jeg heldigvis lene meg på omtrent hele Norges enighet, inkludert Frank Aarebrots. Aarebrots mening kan dere lese mer om her.



 

nippelkritikere

  • 26.01.2017 kl. 17:59

Takk til alle dere som tok dere tid til å lese innlegget mitt i går. Jeg vurderte lenge om jeg skulle poste meningene mine på den måten, for jeg har sett en del kommentarfelt og var derfor vel vitende om at det kunne bli stygt. Det var ikke tilfellet i mitt kommentarfelt. Det kunne blitt mye værre. Ingen kom med direkte personangrep, og selv om noen forsøkte seg på rollen som viktig-Per og fortalte meg at det jeg skriver ikke betyr noe og at det finnes større problemer her i verden, føler jeg meg ganske uberørt. Hvorvidt det finnes viktigere temaer å ta opp beror vel på øyet som ser, men for meg var nettopp dette et veldig engasjerende tema.

For første gang har jeg fått såpass mye oppmerksomhet at folk tar seg bryet å si meg i mot. Og greit er det. Haters make me famous. Jeg har ikke problemer med å svare for meg, og tenker egentlig at når jeg utlever meg selv og mine meninger på denne måten, er det på sin plass å utfordre meg til videre debatt. Fyr løs om det er noe du er uenig i eller vil spørre om, men plis vær tøffere enn å presenter deg som "anonym" da.

Dette er meg når jeg svarer på kritikken. Kødda, da lå jeg halvnaken i senga og drakk cola med én hånd og trykket på tastaturet med den andre, men det er viktig å holde fasaden, har jeg hørt.

#FREETHENIPPLE

  • 25.01.2017 kl. 14:44

Til stadighet finner jeg meg selv observerende med et oppgitt blikk på omverdenen, og det er ikke rart. Vi har fått til mye her i verden altså, så beklager om jeg er en smule negativ, men det blåser jeg i. Lenge leve negativiteten.

Hva er årsaken til at vi enda, i 2017, ikke tåler å se noe så naturlig som kvinnelige brystvorter​? Jeg trodde vi hadde kommet såpass langt med likestillingen at det skal være like okei for en kvinne å vise brystvortene sine som det er for en mann. Tydeligvis ikke. I flere tilfeller har (spesielt) Instagram slettet bilder av kvinner med synlige brystvorter. Blant annet bilder av kvinner som ammer. Og mensenblod også faktisk. Hvorfor? Noe så naturlig, som alle vet finnes, skal på tross av dette skjermes av media. Jeg skjønner det ikke.

Hvorfor mener Instagram at brystvortene hos en mann er mer innafor enn brystvortene hos en kvinne? Kvinner og menn er skapt likestilt, så hvorfor er det såpass stor forskjell på manne- og damebrystvorter at det finnes regelverk som forhindrer oss i å publisere damebrystvorter? Det er latterlig. Og det er helt på jordet at samfunnet skal fortelle oss at det ikke er greit å vise fram sin egen kropp som kvinne, og at det som mann er helt okei.

Det er vanvittig at kvinnekroppen seksualiseres så mye som den gjør, og det er feil at man som kvinne ikke har muligheten til selv å velge når man vil portrettere seg selv og sin kropp som seksuell. For i dag er det ikke slik. I dag er det utelukkende pornografi uansett om din hensikt er å vise at du er stolt av kroppen din, har et kunstnerisk budskap eller vil være seksuell. For det er ikke noe gærent med det. Man skal ikke trenge å forklare eller unnskylde seg for å vise kropp. Vi skal fortsette å være seksuelle, men på egne premisser. Ikke de reglene og normene det eldgamle mannsdominerte samfunnet formet. Vi er så ferdig med mannsjåvinistiske holdninger, så hvorfor tviholder vi på verdiene og synet som nettopp den typen samfunn skapte? Mye er bedre slik det var før, men historiebøkene finnes fordi vi ikke bare skal vite vår historie, men lære av den. Det er så utrolig mye viktigere enn folk aner.

I et samfunn hvor kjønnslikestillingen har kommet så langt er det merkelig at vi enda ikke har innsett at kvinner, menn og transpersoner har de samme utgangspunktene, og at fysikk ikke skal avgjøre hvilke rettigheter man har som menneske. Kan vi alle bli enige om å slutte med slik nonsens?


 

HER kan du lese mer om #FREETHENIPPLE-kampanjen.

Isa

19 år. Journalistikkstudent. Stort eksponeringsbehov.

Bloggdesign

Søk i bloggen

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no